[1] Til sangmesteren, efter Gittit; av Korahs barn; en salme.
[2] Hvor elskelige dine boliger er, Herre, hærskarenes Gud!
[3] Min sjel lenges, ja vansmekter av lengsel efter Herrens forgårder; mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud.
[4] Spurven har jo funnet sig et hus, og svalen et rede hvor den har lagt sine unger - dine alter, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud!
[5] Salige er de som bor i ditt hus; de skal stadig love dig. Sela.
[6] Salig er det menneske som har sin styrke i dig, de hvis hu står til de jevne veier.
[7] Når de vandrer gjennem tåredalen, gjør de den til en kildevang, og høstregnet dekker den med velsignelse.
[8] De går frem fra kraft til kraft, de treder frem for Gud på Sion.
[9] Herre, Gud, hærskarenes Gud, hør min bønn! Vend øret til, Jakobs Gud! Sela.
[10] Gud, vårt skjold, se til og sku din salvedes åsyn!
[11] For en dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen; jeg vil heller stå ved dørtreskelen i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt.
[12] For Gud Herren er sol og skjold, Herren gir nåde og ære; han nekter ikke dem noget godt som vandrer i uskyld.
[13] Herre, hærskarenes Gud, salig er det menneske som setter sin lit til dig.