[1] Til sangmesteren; efter “Den målløse due på de fjerne steder”; av David; en gyllen sang da filistrene grep ham i Gat.
[2] Vær mig nådig, Gud! for mennesker vil opsluke mig; hele dagen trenger de mig med krig.
[3] Mine fiender søker å opsluke mig hele dagen; for mange er de som strider mot mig i overmot.
[4] På den dag jeg frykter, setter jeg min lit til dig.
[5] Ved Gud priser jeg hans ord; til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke; hvad skulde kjød kunne gjøre mig?
[6] Hele dagen forvender de mine ord; alle deres tanker er mig imot til det onde.
[7] De slår sig sammen, de lurer, de tar vare på mine trin, fordi de står mig efter livet.
[8] Skulde de undslippe tross sin ondskap? Støt folkeslag ned i vrede, Gud!
[9] Hvor ofte jeg har flyktet, det har du tellet; mine tårer er gjemt i din flaske; står de ikke i din bok?
[10] Da skal mine fiender vende tilbake, på den dag jeg roper; dette vet jeg at Gud er med mig.
[11] Ved Gud priser jeg ordet; ved Herren priser jeg ordet.
[12] Til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke; hvad skulde et menneske kunne gjøre mig?
[13] På mig, Gud, hviler løfter til dig; jeg vil betale dig med takksigelser.
[14] For du har fridd min sjel fra døden, ja mine føtter fra fall, så jeg kan vandre for Guds åsyn i de levendes lys.