[1] Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke!
[2] For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge.
[3] Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak.
[4] Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn.
[5] Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet.
[6] Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd!
[7] Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd!
[8] La hans dager bli få, la en annen få hans embede!
[9] La hans barn bli farløse og hans hustru enke,
[10] og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem!
[11] La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid!
[12] La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn!
[13] La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd!
[14] Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet!
[15] De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden,
[16] fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham.
[17] Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham;
[18] han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben.
[19] La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med!
[20] Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel!
[21] Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig!
[22] For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre.
[23] Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe.
[24] Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme.
[25] Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet.
[26] Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet,
[27] så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det!
[28] De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig.
[29] Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe.
[30] Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham;
[31] for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel.