[1] En salme av David; til ihukommelse.
[2] Herre, straff mig ikke i din vrede, og tukt mig ikke i din harme!
[3] For dine piler har rammet mig, og din hånd er falt tungt på mig.
[4] Det er intet friskt i mitt kjød for din vredes skyld, det er ingen fred i mine ben for min synds skyld.
[5] For mine misgjerninger går over mitt hode, som en tung byrde er de mig for tunge.
[6] Mine bylder lukter ille, de råtner for min dårskaps skyld.
[7] Jeg er kroket, aldeles nedbøiet; hele dagen går jeg i sørgeklær.
[8] For mine lender er fulle av brand, og det er intet friskt i mitt kjød.
[9] Jeg er kold og stiv og aldeles knust, jeg hyler for mitt hjertes stønnen.
[10] Herre, for ditt åsyn er all min lengsel, og mitt sukk er ikke skjult for dig.
[11] Mitt hjerte slår heftig, min kraft har sviktet mig, og mine øines lys, endog det er borte for mig.
[12] Mine venner og mine frender holder sig i avstand fra min plage, og mine nærmeste står langt borte.
[13] Og de som står mig efter livet, setter snarer, og de som søker min ulykke, taler om undergang, og på svik tenker de den hele dag.
[14] Og jeg er som en døv, jeg hører ikke, og som en stum, som ikke later op sin munn.
[15] Ja, jeg er som en mann som ikke hører, og som ikke har motsigelse i sin munn.
[16] For til dig, Herre, står mitt håp; du skal svare, Herre min Gud!
[17] For jeg sier: De vil ellers glede sig over mig; når min fot vakler, ophøier de sig over mig.
[18] For jeg er nær ved å falle, og min smerte er alltid for mig.
[19] For jeg bekjenner min misgjerning, jeg sørger over min synd.
[20] Og mine fiender lever, er mektige, og mange er de som hater mig uten årsak.
[21] Og de som gjengjelder godt med ondt, står mig imot, fordi jeg jager efter det gode.
[22] Forlat mig ikke, Herre! Min Gud, vær ikke langt borte fra mig!
[23] Skynd dig å hjelpe mig, Herre, min frelse!