[1] En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!
[2] Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.
[3] Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,
[4] det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.
[5] Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,
[6] forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn
[7] og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud
[8] og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.
[9] Efra’ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.
[10] De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,
[11] og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.
[12] For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark.
[13] Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.
[14] Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.
[15] Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.
[16] Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.
[17] Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.
[18] Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.
[19] Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?
[20] Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?
[21] Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,
[22] fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.
[23] Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.
[24] Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.
[25] Englebrød åt enhver; han sendte dem næring til mette.
[26] Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.
[27] Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,
[28] og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.
[29] Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.
[30] De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,
[31] da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.
[32] Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger.
[33] Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.
[34] Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud
[35] og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser.
[36] Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge.
[37] Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.
[38] Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.
[39] Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.
[40] Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!
[41] Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.
[42] De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,
[43] han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.
[44] Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.
[45] Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.
[46] Og han gav gnageren deres grøde og gresshoppen deres høst.
[47] Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.
[48] Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.
[49] Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.
[50] Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.
[51] Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.
[52] Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.
[53] Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.
[54] Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.
[55] Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.
[56] Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.
[57] De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.
[58] Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.
[59] Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.
[60] Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.
[61] Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.
[62] Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.
[63] Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.
[64] Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål.
[65] Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.
[66] Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.
[67] Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra’ims stamme,
[68] men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.
[69] Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.
[70] Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;
[71] fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
[72] Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.