[1] Til sangmesteren; efter “Morgenrødens hind”; en salme av David.
[2] Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt mig? Langt borte fra min frelse er min klages ord.
[3] Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke, og om natten, og jeg får ikke tie.
[4] Og du er dog hellig, du som troner over Israels lovsanger.
[5] Til dig satte våre fedre sin lit; de satte sin lit til dig, og du utfridde dem.
[6] Til dig ropte de, og de blev reddet; til dig satte de sin lit, og de blev ikke til skamme.
[7] Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt.
[8] Alle de som ser mig, spotter mig, vrenger munnen, ryster på hodet og sier:
[9] Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham.
[10] Ja, du er den som drog mig frem av mors liv, som lot mig hvile trygt ved min mors bryst.
[11] På dig er jeg kastet fra mors liv; fra min mors skjød er du min Gud.
[12] Vær ikke langt borte fra mig! for trengselen er nær, og det er ingen hjelper.
[13] Sterke okser omringer mig, Basans okser kringsetter mig.
[14] De spiler op sin munn imot mig som en sønderrivende og brølende løve.
[15] Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller sig at; mitt hjerte er som voks, smeltet midt i mitt liv.
[16] Min kraft er optørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer, og i dødens støv legger du mig.
[17] For hunder omringer mig, de ondes hop kringsetter mig; de har gjennemboret mine hender og mine føtter.
[18] Jeg kan telle alle mine ben; de ser til, de ser på mig med lyst.
[19] De deler mine klær mellem sig og kaster lodd om min kjortel.
[20] Men du? Herre, vær ikke langt borte, du min styrke, skynd dig å hjelpe mig!
[21] Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste fra hunders vold!
[22] Frels mig fra løvens gap, og fra villoksenes horn - du bønnhører mig!
[23] Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg love dig.
[24] I som frykter Herren, lov ham, all Jakobs ætt, ær ham, og frykt for ham, all Israels ætt!
[25] For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet og ikke skjult sitt åsyn for ham; men da han ropte til ham, hørte han.
[26] Fra dig utgår min pris i en stor forsamling; mine løfter vil jeg holde for deres øine som frykter ham.
[27] De saktmodige skal ete og bli mette; de som søker Herren, skal love ham; eders hjerte leve til evig tid!
[28] Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbede for ditt åsyn.
[29] For riket hører Herren til, og han hersker over folkene.
[30] Alle jordens rikmenn skal ete og tilbede; for hans åsyn skal alle de bøie sig som stiger ned i støvet, og den som ikke kan holde sin sjel i live.
[31] Efterkommerne skal tjene ham, der skal fortelles om Herren til efterslekten.
[32] De skal komme og kunngjøre hans rettferdighet for det folk som blir født, at han har gjort det.