[1] Til sangmesteren; efter “Liljer”; av David.
[2] Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen.
[3] Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig.
[4] Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud.
[5] Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake.
[6] Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig.
[7] La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud!
[8] For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn.
[9] Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn.
[10] For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig.
[11] Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott.
[12] Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog.
[13] De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig.
[14] Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet!
[15] Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann!
[16] La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig!
[17] Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet!
[18] Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig!
[19] Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld!
[20] Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn.
[21] Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen.
[22] De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke.
[23] La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge!
[24] La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle!
[25] Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem!
[26] Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt!
[27] For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget.
[28] La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet!
[29] La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige!
[30] Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet!
[31] Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning,
[32] og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover.
[33] Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve!
[34] For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke.
[35] Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det.
[36] For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de skal bo der og eie dem,
[37] og hans tjeneres avkom skal arve dem, og de som elsker hans navn, skal bo i dem.