[1] En salme av Asaf. Den Allmektige, Gud Herren, taler og kaller på jorden fra solens opgang til dens nedgang.
[2] Fra Sion, skjønnhetens krone, stråler Gud frem.
[3] Vår Gud kommer og skal ikke tie; ild fortærer for hans åsyn, og omkring ham stormer det sterkt.
[4] Han kaller på himmelen der oppe og på jorden for å dømme sitt folk:
[5] Samle til mig mine fromme, som har inngått pakt med mig om offer!
[6] Og himmelen kunngjør hans rettferdighet; for Gud er den som skal dømme. Sela.
[7] Hør, mitt folk, jeg vil tale, Israel, jeg vil vidne for dig: Gud, din Gud, er jeg.
[8] Ikke for dine offers skyld vil jeg straffe dig; dine brennoffer er alltid for mig.
[9] Jeg vil ikke ta okser fra ditt hus eller bukker fra dine hegn.
[10] For mig hører alle dyr i skogen til, dyrene på fjellene i tusentall.
[11] Jeg kjenner alle fjellenes fugler, og det som rører sig på marken, står for mig.
[12] Om jeg hungret, vilde jeg ikke si det til dig; for mig hører jorderike til og alt det som fyller det.
[13] Mon jeg skulde ete oksers kjøtt og drikke bukkers blod?
[14] Ofre Gud takksigelse og gi den Høieste det du har lovt,
[15] og kall på mig på nødens dag, så vil jeg utfri dig, og du skal prise mig.
[16] Men til den ugudelige sier Gud: Hvad har du med å fortelle om mine lover og føre min pakt i din munn?
[17] Du hater jo tukt og kaster mine ord bak dig.
[18] Når du ser en tyv, er du gjerne med ham, og med horkarler gjør du felles sak.
[19] Din munn slipper du løs med ondt, og din tunge spinner sammen svik.
[20] Du sitter og taler imot din bror, du baktaler din mors sønn.
[21] Dette har du gjort, og jeg har tidd; du tenkte jeg var som du; men jeg vil straffe dig og stille det frem for dine øine.
[22] Legg merke til dette, I som glemmer Gud, forat jeg ikke skal sønderrive, og det er ingen som redder!
[23] Den som ofrer takksigelse, ærer mig, og den som går den rette vei, ham vil jeg la skue Guds frelse.