[1] Til sangmesteren, for Jedutun; en salme av David.
[2] Bare i håp til Gud er min sjel stille; fra ham kommer min frelse.
[3] Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes meget.
[4] Hvor lenge vil I alle storme løs på en mann, bryte ham ned som en mur som heller, et gjerde som støtes om?
[5] De rådslår bare om å styrte ham ned fra hans høihet, de har sin lyst i løgn; med sin munn velsigner de, men i sitt hjerte forbanner de. Sela.
[6] Bare i håp til Gud vær stille, min sjel! for fra ham kommer mitt håp.
[7] Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes.
[8] Hos Gud er min frelse og min ære; min sterke klippe, min tilflukt er i Gud.
[9] Sett eders lit til ham til enhver tid, I folk! Utøs eders hjerte for hans åsyn! Gud er vår tilflukt. Sela.
[10] Bare tomhet er menneskenes barn, bare løgn er mannens sønner; i vektskålen stiger de til værs, de er tomhet alle sammen.
[11] Stol ikke på vold, og sett ikke fåfengt håp til røvet gods! Når rikdommen vokser, så akt ikke på det!
[12] En gang har Gud talt, ja to ganger har jeg hørt det, at styrke hører Gud til.
[13] Og dig, Herre, hører miskunnhet til; for du betaler enhver efter hans gjerning.