[1] En bønn av David. Hør, Herre, på rettferdighet, merk på mitt klagerop, vend øret til min bønn fra leber uten svik!
[2] La min rett gå ut fra ditt åsyn, dine øine skue hvad rett er!
[3] Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket mig, du fant intet; min munn viker ikke av fra mine tanker.
[4] Mot menneskenes gjerninger har jeg efter dine lebers ord tatt mig i vare for voldsmannens stier.
[5] Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke.
[6] Jeg roper til dig, for du svarer mig, Gud! Bøi ditt øre til mig, hør mitt ord!
[7] Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger, du som med din høire hånd frelser dem som flyr til dig, fra deres motstandere!
[8] Vokt mig som din øiesten, skjul under dine vingers skygge
[9] for de ugudelige, som ødelegger mig, mine dødsfiender, som omringer mig!
[10] Sitt fete hjerte lukker de til, med sin munn taler de overmodig.
[11] Hvor vi går, kringsetter de mig nu; sine øine retter de på å felle mig til jorden.
[12] Han er lik en løve som stunder efter å sønderrive, og en ung løve som ligger på lønnlige steder.
[13] Reis dig, Herre, tred ham i møte, slå ham ned, frels min sjel fra den ugudelige med ditt sverd,
[14] fra menneskene med din hånd, Herre, fra denne verdens mennesker, som har sin del i livet, og hvis buk du fyller med dine skatter, som er rike på sønner og efterlater sin overflod til sine barn.
[15] Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når jeg våkner, mettes ved din skikkelse.