[1] Til sangmesteren, for Jedutun; av Asaf; en salme.
[2] Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.
[3] På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.
[4] Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela.
[5] Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.
[6] Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.
[7] Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.
[8] Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?
[9] Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?
[10] Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela.
[11] Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.
[12] Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.
[13] Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.
[14] Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?
[15] Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.
[16] Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela.
[17] Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.
[18] Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.
[19] Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.
[20] Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.
[21] Du førte ditt folk som en hjord ved Moses’ og Arons hånd.