[1] Til sangmesteren; “Forderv ikke”; av David; en gyllen sang, da han flyktet for Saul og var i hulen.
[2] Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over.
[3] Jeg roper til Gud, den Høieste, til den Gud som fullfører sin gjerning for mig.
[4] Han sender hjelp fra himmelen og frelser mig, når den som vil opsluke mig, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet.
[5] Min sjel er midt iblandt løver; jeg må ligge iblandt dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd.
[6] Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!
[7] De stiller garn for mine trin, min sjel er nedbøiet; de graver en grav for mig, de faller selv midt i den. Sela.
[8] Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise.
[9] Våkn op, min ære, våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden.
[10] Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, jeg vil lovsynge dig blandt folkeslagene.
[11] For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene.
[12] Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!