[1] Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.
[2] Hør dette, alle folk, vend øret til, alle I som bor i verden,
[3] både lave og høie, rike og fattige, alle tilsammen!
[4] Min munn skal tale visdom, og mitt hjertes tanke er forstand.
[5] Jeg vil bøie mitt øre til tankesprog, jeg vil fremføre min gåtefulle tale til citaren.
[6] Hvorfor skal jeg frykte i de onde dager, når mine forfølgeres ondskap omgir mig,
[7] de som setter sin lit til sitt gods og roser sig av sin store rikdom?
[8] En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham
[9] - for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid -
[10] så han skulde bli ved å leve evindelig og ikke se graven.
[11] Nei, han vil få se den. De vise dør, dåren og den uforstandige omkommer tilsammen og overlater sitt gods til andre.
[12] Deres hjertes eneste tanke er at deres hus skal stå til evig tid, deres boliger fra slekt til slekt; de kaller sine jorder op efter sine navn.
[13] Og dog blir et menneske i herlighet ikke stående; han er lik dyrene, som går til grunne.
[14] Således går det dem som er fulle av selvtillit, og dem som følger dem efter og har behag i deres tale. Sela.
[15] Som en fårehjord føres de ned i dødsriket, døden vokter dem, og de opriktige hersker over dem, når morgenen bryter frem, og deres skikkelse blir ødelagt av dødsriket, så de ikke har nogen bolig mere.
[16] Men Gud skal forløse min sjel av dødsrikets vold, for han skal ta mig til sig. Sela.
[17] Frykt ikke når en mann blir rik, når hans huses herlighet blir stor!
[18] For han skal intet ta med sig når han dør; hans herlighet skal ikke fare ned efter ham.
[19] Om han enn velsigner sin sjel i sitt liv, og de priser dig fordi du gjør dig til gode,
[20] så skal du dog komme til dine fedres slekt; de ser ikke lyset evindelig.
[21] Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne.