[1] Til sangmesteren; en salme av David; en sang.
[2] Dig, Gud, priser de i stillhet på Sion, og dig gir de det de har lovt.
[3] Du som hører bønner, til dig kommer alt kjød.
[4] Når mine misgjerninger er blitt mig for svære, så forlater du våre overtredelser.
[5] Salig er den du utvelger og lar komme nær, så han bor i dine forgårder; vi vil mette oss med de gode ting i ditt hus, ditt hellige tempel.
[6] Med forferdelige gjerninger bønnhører du oss i rettferdighet, du vår frelses Gud, du som er en tilflukt for alle jordens ender og havet langt borte.
[7] Han gjør fjellene faste med sin kraft, omgjordet med velde.
[8] Han stiller havenes brusen, deres bølgers brusen og folkenes bulder.
[9] Og de som bor ved jordens ender, frykter for dine tegn; de steder hvor morgen og aften bryter frem, fyller du med jubel.
[10] Du har gjestet jorden og gitt den overflod, gjort den såre rik, Guds bekk er full av vann; du har latt dem få sitt korn, for således lager du jorden til.
[11] Du vannet dens furer, senket dens plogland; du bløtte den med regnskurer, velsignet dens grøde.
[12] Du har kronet din godhets år, og dine fotspor drypper av fedme.
[13] Ødemarkens beiter drypper, og haugene omgjorder sig med jubel.
[14] Engene er klædd med får, og dalene er dekket med korn; folk roper med fryd og synger.