[1] Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
[2] Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
[3] Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
[4] dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
[5] Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
[6] Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
[7] Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
[8] Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
[9] De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
[10] Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
[11] Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
[12] Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
[13] under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
[14] Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
[15] Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
[16] Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
[17] Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
[18] Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,
[19] hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
[20] Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
[21] Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.