[1] Da tok Sofar fra Na’ama til orde og sa:
[2] Skulde en ordflom bli uten svar, eller en ordgyter få rett?
[3] Skulde dine store ord drive menn til taushet, skulde du spotte uten at nogen skammer dig ut?
[4] Og skal du få si: Ren er min lære, og skyldfri er jeg i dine øine?
[5] Men bare Gud vilde tale og oplate sine leber mot dig
[6] og åpenbare dig visdommens hemmeligheter, at det i dem er dobbelt forstand! Da måtte du nok innse at Gud tilgir dig noget av din misgjerning.
[7] Mon du kan finne bunn i Guds vesen eller nå frem til den Allmektiges ytterste grense?
[8] Himmelhøi er den, hvad kan du gjøre? Dypere enn dødsriket, hvad vet du?
[9] Lengere enn jorden er dens mål og bredere enn havet.
[10] Om han farer frem og setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem vil da hindre ham?
[11] For han, han kjenner de falske folk og ser uretten, uten at han trenger å gi akt på den,
[12] og selv en uvettig mann får forstand, og et ungt villesel blir født til menneske.
[13] Hvis du retter ditt hjerte og utbreder dine hender til ham -
[14] er det synd i din hånd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt -
[15] ja, da skal du, fri for lyte, opløfte ditt åsyn og stå fast og ikke frykte;
[16] for du skal glemme din møie, som forbifarne vann skal du komme den i hu.
[17] Og lysere enn middagen blir da ditt liv; mørket blir for dig som morgenen.
[18] Og du skal være trygg, for da er det håp, og når du har sett dig vel omkring, kan du legge dig trygt til ro.
[19] Og du skal hvile, og ingen skal skremme dig op, og mange skal søke din yndest.
[20] Men de ugudeliges øine tæres bort; de har ingen tilflukt mere, og deres håp er å utånde sjelen.