[1] Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
[2] Job tok til orde og sa:
[3] Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
[4] Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
[5] Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
[6] Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
[7] Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
[8] Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
[9] Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
[10] fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
[11] Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
[12] Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
[13] For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
[14] sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
[15] eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
[16] eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
[17] Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
[18] Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
[19] Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
[20] Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
[21] dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
[22] dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
[23] til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
[24] For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
[25] For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
[26] Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.