[1] En pakt hadde jeg gjort med mine øine, at jeg ikke skulde se på en jomfru.
[2] Hvad lodd vilde jeg ellers få av Gud i himmelen, eller hvad arv av den Allmektige i det høie?
[3] Rammer ikke fordervelse den urettferdige, og ulykke dem som gjør det onde?
[4] Ser ikke han mine veier, og teller han ikke alle mine skritt?
[5] Dersom jeg har faret frem med falskhet, og min fot har hastet til svik
[6] - la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld -
[7] dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender,
[8] gid da en annen må ete det jeg har sådd, og gid det jeg har plantet, må rykkes op med rot!
[9] Dersom mitt hjerte har latt sig dåre for en kvinnes skyld, og jeg har luret ved min næstes dør,
[10] gid da min hustru må male korn for en annen, og andre menn bøie sig over henne!
[11] For slikt er en skjenselsdåd, det er en misgjerning, hjemfalt til dom;
[12] det er en ild som fortærer like til avgrunnen; alt mitt gods skulde den gjøre ende på.
[13] Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig?
[14] Hvad skulde jeg da gjøre om Gud stod op, og hvad skulde jeg svare ham om han gransket saken?
[15] Har ikke han som skapte mig i mors liv, skapt også dem, og har ikke en og den samme dannet oss i mors liv?
[16] Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort?
[17] Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det?
[18] Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne ved hånden.
[19] Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig?
[20] Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får?
[21] Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten?
[22] Gid da min skulder må falle fra sitt ledd, og min arm bli brutt løs fra sin skål!
[23] For Guds straff fylte mig med redsel, og mot hans velde maktet jeg intet.
[24] Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit?
[25] Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods?
[26] Når jeg så sollyset, hvorledes det strålte, og månen, hvor herlig den skred frem,
[27] blev da mitt hjerte dåret i lønndom, så jeg sendte dem håndkyss?
[28] Nei, også det vilde være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høie.
[29] Har jeg gledet mig ved min fiendes uferd og jublet når ulykken rammet ham?
[30] Nei, jeg tillot ikke min munn å synde ved å forbanne ham og ønske ham døden.
[31] Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord?
[32] Aldri måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende.
[33] Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm,
[34] fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?
[35] Å, om jeg hadde nogen som vilde høre på mig! Se, her er min underskrift, la den Allmektige svare mig! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt op!
[36] Sannelig, jeg skulde ta det på min skulder, jeg skulde feste det til mitt hode som en krone;
[37] jeg skulde gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulde jeg møte ham.
[38] Dersom min aker skriker over mig, og alle dens furer gråter,
[39] dersom jeg har fortæret dens grøde uten betaling og utslukket dens eiers liv,
[40] gid det da må vokse torner på min aker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg! Her ender Jobs ord.