[1] Og Elihu tok atter til orde og sa:
[2] Holder du det for rett, du som har sagt: Jeg er rettferdigere enn Gud,
[3] at du sier: Hvad nytter det mig, hvad gagn har jeg av at jeg ikke synder?
[4] Jeg vil gi dig svar, og dine venner med dig.
[5] Vend ditt øie mot himmelen og se, gi akt på skyene høit over dig!
[6] Om du synder, hvad gjør du ham med det? Og er dine overtredelser mange, hvad skade volder du ham?
[7] Er du rettferdig, hvad kan du gi ham, hvad mottar han av din hånd?
[8] Bare for et menneske, din likemann, kan din ugudelighet ha noget å si, og bare for et menneskebarn din rettferdighet.
[9] Over de mange undertrykkelser klager de; de skriker om hjelp mot de mektiges arm.
[10] Men ingen sier: Hvor er Gud, min skaper, han som lar lovsanger lyde om natten,
[11] han som gir oss forstand fremfor jordens dyr og gjør oss vise fremfor himmelens fugler?
[12] Da roper de, uten at han svarer, om hjelp mot de ondes overmot.
[13] Ja visselig, Gud hører ikke på tomme ord, den Allmektige akter ikke på slikt.
[14] Også når du sier at du ikke ser ham, så ser han nok din sak, og du må bie på ham.
[15] Men nu, fordi du ikke gjør det, hjemsøker han dig i sin vrede, og han akter ikke stort på overmodige ord.
[16] Og Job oplater sin munn med tom tale; han bruker mange ord i sin uforstand.