[1] Begynner vi atter å gi oss selv skussmål, eller mon vi, således som visse folk, trenger til skussmålsbrev til eder eller fra eder?
[2] I er vårt brev, innskrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker,
[3] idet det blir vitterlig at I er Kristi brev, tilblitt ved vår tjeneste, innskrevet ikke med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på stentavler, men på hjertets kjødtavler.
[4] Men en sådan tillit har vi til Gud ved Kristus,
[5] ikke at vi av oss selv duer til å uttenke noget som av oss selv, men vår duelighet er av Gud,
[6] som og gjorde oss duelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke for bokstav, men for Ånd; for bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende.
[7] Dersom da dødens tjeneste, som med bokstaver var innhugget i stener, fremtrådte i herlighet, så at Israels barn ikke tålte å se på Mose åsyn for hans åsyns herlighets skyld, som dog svant,
[8] hvor skal da ikke Åndens tjeneste enn mere være i herlighet!
[9] For dersom fordømmelsens tjeneste er herlighet, da er rettferdighetens tjeneste ennu langt mere rik på herlighet;
[10] for det herlige har i dette stykke ingen herlighet mot hin overvettes rike herlighet.
[11] For når det som svinner, var i herlighet, da skal meget mere det som blir, være i herlighet.
[12] Eftersom vi da har et sådant håp, går vi frem med stor frimodighet,
[13] og gjør ikke som Moses, som la et dekke over sitt åsyn, forat Israels barn ikke skulde skue enden av det som svant.
[14] Men deres sinn er blitt forherdet; for like til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, uten at det blir åpenbaret at den opheves i Kristus.
[15] Men til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses leses;
[16] men når det omvender sig til Herren, blir dekket tatt bort.
[17] Men Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet.
[18] Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil; vi blir alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.